På viddene

Han sitter oppe på fjellet og ser ned i dalen. Han ser sin kvinne ri til bryllup - med en annen. Han ser at morens hus brenner. Og at det faktisk gir flott lysvirkning. Der nede er ikke livet verdt å leve. Der famler de andre. Oppe på viddene blir tankene sterke.

«På viddene» er blitt sagt å være selve porten inn til Ibsens dikteriske verden. Her etablerer Ibsen jeg-dramaet som mye av den senere dramatikken viderefølger. Det handler om mennesket som følger imperativet i livet. Diktet er en tildels ufrivillig bekjennelse, hvor hovedpersonen, eller jeg'et, ikke riktig skjønner prosessen han er gjennom - mens den skjer. Den bare skjer - og siden kommer han løpende etter for å forklare.